The Anomaly

Denne boka har fått masse oppmerksomhet, vunnet Goncourt-prisen og fått sendetid på Dagsrevyen. Da må det være noe med den!

Et fly lander i mars 2021 i New York etter å ha flydd gjennom tidenes haglstorm. Tre måneder senere dukker det opp igjen, samme flight-nummer, samme personer, samme skader etter stormen, de sammen menneskene med de samme “attributtene” og de samme minnene.
Ikke kloner, det er samme personer, bare en gang til.

Sånne ting trigger meg, det umulige som i en verden med Ormehull, multiuniverser, kvantesprang osv. virker det ikke så umulig likevel. Men hva slags konsekvenser ville noe sånt hatt hvis det faktisk skjedde, og hva kunne årsaken vært. Jo, sprø tanke. Men hva vil skje den dagen noen klarer å lage kopier av oss, lagrer våre minner og overfører identiteten til nye, identiske kropper? Det er jo sånne tanker forskningen leker med.

Det mest fascinerende med denne boken, er nettopp denne ideen. Gjennomføringen er ikke så verst, noen ganger føler jeg meg hensatt til Station 11 av Emily St. John Mandel, andre ganger til en thriller en hoppende versjon av en Dan Brown-roman, noen ganger igjen avansert sakprosa fra Carlo Rovelli. Jeg blir engasjert, jeg blir utfordret, og det at jeg leser boken på tre dager sier sitt. Det skjer nesten aldri lenger.

MEN: Det blir veldig mange mennesker å forholde seg til, uten at det fins en eneste hovedperson. Det blir som å lese en serie noveller satt i samme landskap - litt Alice Munro. Det er vanskelig å holde styr på de. Historien har ingen rød tråd annet enn å fortelle hva som skjedde før og nå, og dialogen kan til tider smake av en dårlig Dan Brown.

SAMTIDIG: Når Le Tellier holder seg unna dialogene er det riktig så bra, passe variert og godt språk, gode skildringer og spennende små komplikasjoner som nødvendigvis må oppstå når jeg møter meg for første gang og jeg gjør krav på mitt. Hvem har da retten? Og aller best: For første gang jeg kan huske merker jeg ikke at boken er oversatt fra fransk til engelsk. Som regel har det ordrike engelske språket en tendens til å sluke oversettelser slik at de mister det preget forfatteren gir teksten. Men her skjer det ikke. Alt sammen autentisk og glimrende oversatt av Adriana Hunter.