Geir

Fagbok om å bygge teameelasjoner. Mye nyttig, leste den norske versjonen. Hva mer kan man si.

Et vemodets mesterverk!

Jeg har en yndlingssjanger, kombinasjonen av essay, reiseskildring og memoar. Den følsomme blandingen av emosjoner, kunnskaper og virkelighet. Denne er slik.

Jeg plukket opp denne boke på en bokhandel i Roma, det gjelder å lese lokale forfattere når man er på et nytt sted - i et nytt land.
Valget falt på Alessandro Baricco, som jeg aldri har hørt om før, men omtalen på baksiden, tittelen og omslaget gjorde meg solgt, og nå, en halv uke etter at jeg kjøpte den er jeg ferdig. Det jeg ikke visste, var at boken var fra 1993, og fins også på norsk - men da må du lete hos antikvarene. Ingen pocketutgave, og ingen nye utgivelser. Hva så om boken:

Dette er noe av det vakreste jeg har lest, samtidig som jeg gjennom halve boken slet med å henge med. En fabel og ikke en fabel (jeg er ikke spesielt glad i fabler), men med et språk så lyrisk at bare det å bevege meg gjennom sidene ble en metafysisk opplevelse. Springene i stil, springende i geografi og tid, kjent med ukjent, Senegal og Fabelland, Frankrike og Utopia om hverandre - ikke helt nobelprisvinnernivå, men Baricco er en fremtredende kulturperson i Italia, og jeg forstår hvorfor. Anbefales hvis du ønsker noe sært og vakkert. For min del kommer denne boken til å vokse på meg, og om et pr er de fire stjernene verd fem.

Wow, for en fantastisk (beklager, finner ikke annet ord) bok innen min favorittsjanger, essayet. Så rent, så enkelt og ukomplisert, så liketil, så dypt og så nært kan det altså gjøres. 11 tekster om livet, i London og i Italia, verken mer eller mindre, de små ting og de unnselige steder blir til grensesprengende virkelighetsbeskrivelser som løfter og løfter og løfter og løfter. Herved er jeg italiensk antifascist.

Britiske anmeldere sammenligner med Graham Greene og Patricia Highsmith. Jeg kan forstå det, og samtidig er det en drøy sammenligning. Det er først og fremst eksotisk sted (Hong Kong), britisk expat og eksistensiell rotløshet som er fellesnevnerne. Forøvrig har dette et mer moderne tilsnitt, med tema i begynnelsen av studentopprøret mot Beijings økte tilstedeværelse i Hong Kong, og gjenkjennelig som en litterær reiseguide for folk som gjenkjenner byen i beskrivelsene.
Ikke en thriller, ikke en krim, men likevel spennende - og mest interessant for folk som har passert 40, vil jeg tro.

Anbefalt som en litt annerledes og klassisk postkolonial britisk tekst, jeg kommer til å flere av Osbornes bøker.