Ratings1
Average rating3
Reviews with the most likes.
Det er noe uforløst over denne boken, og jeg tror jeg vet hvorfor: Carsten Jensen har hatt hastverk med å gi ut Øvelser i avskjed, og jeg tror jeg forstår hvorfor. Etter tre år i sorg og isolasjon etter stesønnens død og pandemiens herjinger, og i lyset av klimaendringene som truer vår eksistens, har Jensen så mye på hjertet at han ikke klarer sitte inne med det, spesielt etter å ha tilbragt så mye tid i sorgens enerom sammen med sin kone Liz. Den intense situasjonen han befinner seg i på tre plan gjør at han blander kortene. En bok om død, en bok om klimaendringer, og en bok om Amerikas forfall blir til én bok der død skal være fellesnevneren: Demokratiets død, stesønnens død og klodens død. Det brenner rundt deg, det blir mange branner og i forvirringen blir Øvelser i avskjed resultatet. Dessverre.
Jeg skriver dessverre. Øvelser i avskjed server opp på den beste og tristeste måten, stesønnen Raph dør i Sør-Afrika mens han får opplæring å kjempe mot krypskyttere, en medfødt hjertefeil gjør stanser et liv som normalt sett skulle hatt 60 flere år på jorden.
Det skjer samtidig med at Jensen må avbryte en forelesningsrekke i Los Angeles og reise hjem, samtidig som klimarapportene fra FN tegner et dystert, håpløst bilde.
Med tre så sterke foki, blir hver av punktene uforløste. Jeg vil vite mer om stesønnen, om opplevelsen av sorg og savn, fortvilelse, om hvem Raph er, hvordan moren tar det - alle disse tingene som kanskje hører med til en død. Jeg vil også lese en historie om Jensens oppbrudd med USA fysisk og følelsesmessig, og hans dialog med kursdeltagerne som han ikke avslutter bare fordi han reiser hjem til Danmark. Heller ikke denne historien får en konklusjon.
Til sist det svakeste leddet: Historien om hvordan Danmark og verden svikter i klimakampen, som blir en moralistisk pekefinger, der argumentasjonen og dokumentasjonen forsvinner i utsagn fulle av indignasjon. Som en sinna klimaversjon av Ole Hallesbye, og de som kjenner til Hallesbye, vet at der kommer det ingen ting godt fra.
Nei, dette var ikke det jeg håpte på. Jensen skriver nemlig i utgangspunktet slik jeg elsker å lese: erfaringer koblet opp mot historier og geografi, men det er som om han mister gangsynet, og interessen for det han skriver blir mindre og mindre dess lengre ut i boken jeg kommer. Og dermed er det som kunne blitt noe fantastisk kun gnagsår i øyekroken.