The Argonauts by Maggie Nelson

Maggie Nelson’s The Argonauts is a genre-bending memoir, a work of “autotheory” offering fresh, fierce, and timely thinking about desire, identity, and the limitations and possibilities of love and language. At its center is a romance: the story of the author’s relationship with artist Harry Dodge. This story, which includes the author’s account of falling in love with Dodge, as well as her journey to and through a pregnancy, is an intimate portrayal of the complexities and joys of (queer) family making.

Writing in the spirit of public intellectuals like Susan Sontag and Roland Barthes, Nelson binds her personal experience to a rigorous exploration of what iconic theorists have said about sexuality, gender, and the vexed institutions of marriage and childrearing. Nelson’s insistence on radical individual freedom and the value of caretaking becomes the rallying cry for this thoughtful, unabashed, uncompromising book.

Esoteric, meandering, philosophical, yet still woven into a complete glimpse at a relationship (and parenting). Not my favorite but glad to have read it.

Teared up while reading it in a coffeeshop. Really moving.

I started with an audio version of this book, but really, it's easier to read than listen to, even though the author herself is the narrator. Not that it's an easy book at all–it's smart and dense and requires focus. I want to read it again–my own copy–so I can mark it up as I go.

Noen vil kalle dette en memoar, andre et langessay, de mest kritiske vil se på det som en personlig dagbok i bokformat.
En bok om legning, om å bære fram barn, og om frihet. Egentlig det siste: Frihet som den grunnleggende drivkraften i mennesket, friheten til å være seg selv, og om hva som skjer med friheten med en gang man velger - fritt - å binde seg til noen andre, som f.eks. et barn.
En bok som utfordrer meg, og som får meg til å tenke på om hva jeg virkelig mener om den enkeltes rett til å velge sitt eget liv - og plikten til å leve det ut i en kontekst. Jeg har veldig sansen for det dynamiske frihetsbegrepet Maggie Nelson beskriver, og blir mer skeptisk til den statiske tradisjonen jeg tilhører.
Og konteksten? Maggie er - så vidt jeg forstår henne - lesbisk, med et sterkt behov for seksuell frihet. Partneren, Harry, er såkalt fluidkjønnet, at hans legning ikke kan plasseres på et fast punkt i en skala. Ganske utfordrende tanker, men har du sett Folkeopplysningen skjønner du hvor komplisert dette er. Og hva skjer når man insisterer på ulike friheter og det dukker opp et barn, og det dør foreldre - og du lever i spenningen av forventninger?
Veldig bra, spør du meg. Så lenge du er fri til å finne ditt eget svar på Maggie Nelsons utfordringer.