White fragility

Av de seks bøkene jeg har lest om rasisme i høst, er dette den mest uinteressante selv om den ser ut til å være den mest uttalte og den store bestselgeren. Det er ikke det at jeg ikke kjøper premissene, jeg innser at selv om jeg egentlig vil nekte for det, så er jeg som del av et rasistisk system medskyldig, så betyr det ikke at jeg liker innpakningen kritikken får. Torkjell Brekke beskylte i Morgenbladet sammenligner CRT-bevegelsen med religiøse bevegelser, noe jeg har vanskelig for å forstå, men når jeg leser DiAngelo får jeg samme følelsen som når jeg leser Ole Hallesbys “Fra Bønnens verden”. Sistnevnte bok tar fra meg all lyst til å be, på grunn av sin stereotypifisering i et unødvendig tungt språk der jeg tvinges inni båser jeg ikke kjenner meg hjemme.
Og da kan man jo si at nettopp dette bekrefter DiAngelos påstand, hvite er for sårbare til å innse at vi er rasister. Men dette premisset kjøper jeg ikke. Kanskje, og sikkert ganske sannsynlig i USA, men ikke for min egen del - og da handler boken likevel ikke om meg, og det skulle jeg ønske at den gjorde i langt større grad.
Det er pussig, av de seks bøkene jeg har lest, er det de personlige historiene som får meg til å åpne øynene, det er Coates, Sibeko, Shanmugaratnam og Joof som får meg til å akseptere min fram til nå snevre måte å se tingene på, ikke pekefingermoralismen hos DiAngelo og Eddo-Lodge som først og fremst snakker til sin egen menighet i forsøket på å overbevise alle andre som virkelig trenger å bli overbevist. Og slik tror jeg som regel det er: Det er de personlige historiene som forandrer lytterne og leserne.
Hva jeg egentlig prøver å si: Rasisme er et alt for alvorlig problem til at man forenkler mennesker og virkeligheter på den måten DiAngel gjør. Jeg tror det virker mot sin hensikt.