Ved hundreårsskiftet lever Bjørnson og Karoline vekselvis i Roma, i Schwaz i Østerrike og på Aulestad. Diktaren vender samfunnsengasjementet sitt ut mot verda. Han skriv artiklar mot antisemittismen i Frankrike, tar opp den språklege undertrykkinga av østeuropeiske minoritetar og held foredrag for fredens sak. Diktaren er stadig omstridd, men haustar også stor anerkjenning, det viser feiringa av 70-årsdagen i 1903 og ikkje minst tildelinga av Nobelprisen hausten 1903. Bjørnson, som i meir enn førti år har kjempa for norsk likestilling i unionen eller oppløysing av sambandet med Sverige, kjem på kant med dei leiande kreftene i Venstre og står på sidelinja da unionen bryt saman i 1905. Men da brotet er eit faktum, skriv han kraftfulle artiklar i utanlandske aviser og forsvarer Norges avgjerd. Den livslange litterære innsatsen hans tonar ut med den store romanen Mary i 1906 og det siste teaterstykket, Når den ny vin blomstrer, i 1908. Alvorleg sjukdom pregar avslutninga av livet hans. Det er derfor eit uforståeleg faktum at han igjen svingar seg mot dei store lyriske høgdene med Kantate til Hundreårsjubileet for Norges Vel frå 1909. Berre ei einsleg linje står att etter Bjørnsons talrike skriveforsøk den siste vinteren i livet hans. Til gjengjeld står linja fast: "De gode gjerninger rædder verden." Bjørnson døyr i Paris 26. april 1910. Den danske kongevogna hentar Bjørnsons båre, og folkeoppmøtet i København er enormt da kista blir frakta om bord i panserskipet Norge. Meir enn femti tusen menneske var til stades for å ta avskil med Bjørnson da han vart gravlagd i Kristiania. Det evige forår er siste og avsluttande band i biografien om Bjørnstjerne Bjørnson.
Reviews with the most likes.
There are no reviews for this book. Add yours and it'll show up right here!