Lars Fisketjøn

Denne anbefales. Det framstår som en virkelighetsnær samtidsfortelling fra et samfunn som på samme tid er veldig nært og veldig fjernt fra mitt. Velskrevet. Gode portrett. Spennende småhistorier som i de aller fleste tilfellene er flettet sammen på en så troverdig og sømløs måte at jeg overlever den gjentakende, overtydelige moraliseringen. Jeg sitter igjen med to innvendinger, som muligens henger sammen med hverandre. Den ene er at uansett hvor god boken er, har jeg en følelse av at jeg ikke har lest noe nytt fra Jens Lapidus og andre forfattere som har skrevet i samme gate. Den andre er at det blir litt langdrygt; jeg slukte de første 150-200 sidene i et jafs, men så dalte interessen noe. Kanskje fordi det minnet for mye om endel jeg har lest før. Til og med enkelte av navnene er prikklike…

Andre bok i serien om Hannah Wester klarer ikke helt å følge opp den nær perfekte førsteromanen, men dette er en helstøpt politikrim med spenning og action fra start til mål. Noen enkle snarveier i historien her og der irriterer meg litt. Velskrevet, godt oversatt og lett å like. Det store aberet her er mangelen på overraskelsesmomenter, da alle involverte samt deres rolle og motiv, er kjent for leseren veldig tidlig i fortellingen.

Altfor innviklet setningsoppbygging for min del, med masse unyttige stikkveier og kronglete formuleringer. Hjalp heller ikke på at veldig mange ord og uttrykk var direkte stammespråk fra det jødiske samfunn i en by jeg aldri har hørt om.

Interessant innblikk i en eksotisk kultur og samfunn, men verken krimhistorien eller storyen rundt, er men enn helt grei, dessverre. Stå over.

Språket er irriterende, og preges av tynn skrivekunst eller platt oversettelse. Dessverre er handlingen også ganske platt. Ingen wow-effekt på noe vis, og omtrent som Bobsey-barna for voksne. Denne boken er første del i en 20 bøker lang krimserie som jeg fikk anbefalt, men det er ingen grunn til å lese noen av etterfølgerne.

I den relativt smale politikrim-kategorien finnes det altfor mange middels bøker, men denne står ut fra mengden som en bra roman. Ikke like fartsfylt som første bind i serien, men mer solid og troverdig historie. Jeg liker når det stadig kommer overraskelser i historien. Denne er definitivt verdt å lese.

Finsk politikrim høres ikke all verdens ut, men den er faktisk ikke så verst, denne første boken om Jessica Niemi. Særlig dersom lesingen/veien er målet.

Høyt tempo, godt driv og mye dramatikk, kombinert med et godt mysterium trekker veldig opp. Det som trekker ned er at jeg til syvende og sist er usikker på om jeg klarte tro helt på historien.

Men alt i alt; bra, altså. Eller hvert fall ikke middels, enten så liker du denne, eller så hater du den.

Det er en grei historie, og den er fint skrevet. Men det er ingen page turner. Når det ikke er noe problem å legge den fra seg når som helst, og det aldri egentlig frister å plukke den opp igjen – da er det bare ikke en god nok bok. Litt thrilleraktig spenning siste 100 sider, men ingen wow-effekt, eller fortellergrep å snakke om. Vakkert cover.

Denne boken er fullrost av flere bokanmeldere, og selve årsaken til at jeg bega meg ut på Juncker-serien. Dessverre er den kjedelig, uten særlig nerve.

I tillegg er det flust av usannsynlige tilfeldigheter, og lite troverdige historier.

Stå over!

Masseprodusert krim på høygir. En slags litteraturens svar på Mord og Mysterier på TV2 hver lørdag. Veldig mange ser det, og veldig mange liker det – men det er ingenting nytt — bare en ny krimgåte. Denne boken er velskrevet, og i motsetning til forløperen, får leseren være med på masse spenning. Karakterene er interessant. Krimplottet er også meget bra. Alt i alt, god underholdning, men ingenting mer.

Kveleren

Krimplotmessig er dette den beste boken i serien, foreløpig. Dette er et godt oppbygd mysterium.

Mye utenom krimem er kjedelig. Junckers flytting fra Sandsted til København gjør ikke historien noe godt, men er tvert imot med å på gjøre dette mer til en alminnelig kriminalroman uten særpreg. Verken prostatakreft, eller samlivstrøbbel i flere forhold, er særlig sexy.

Jeg skal lese én bok til i denne serien, og med mindre den er vesentlig bedre, anser jeg meg ferdig med Juncker. Det er grei tradisjonskrim, men ikke noe særlig mer!

Dette er masseprodusert krimlitteratur, som tar mange snarveier, hopper bukk over potensielt dramatiske scener, og framstår noe lettvint med sine billige vinkler.

På den andre siden er det en velskrevet, bra historie, med mye spenning og fin framdrift.

Det er lite med selve storyen som bringer noe nytt til politikrimsjangeren. Friskt grep å legge handlingen til 1994, og det funker bra i form av å tilføre nostalgi, samt det gir selve krimstoryen en ekstra edge, men virkemidlene som skal forklare at handlingen er fra svunnen tid er så repeterende og overdrevne at de grenser over til det karikerte.

Grei politikrim, i bestefall bra. Veldig omstendelig bygget opp, for så å ta noen fryktelig billige kjappisløsninger når det drar seg til. Godt språk, fine karakterer, men historie. kunne med fordel vært mye mer spennende, og mer effektivt fortalt.

Søren Sveistrup er en kvalitetsforfatter, og dette er en politikrim av høy kvalitet. Ganske grotesk, høyt spenningsnivå, bra plot og godt fortalt. Litt langsom slik Sveistrups tidligere verk, Forbrytelsen og Kastanjemannen, også er, men alt i alt er dette god lesning.

På den ene siden er dette bare nok en politikrim, bygget på kjente suksessformler, uten å bringe noe nytt til sjangeren. Jeg vet ikke om jeg behøvde enda en politikrim-serie i leselisten min, og dette er også en bok med åpenbare svakheter. Med 570 sider går det simpelthen for lang tid mellom spenningsmomentene, og parallellhistoriene flettes sammen altfor sent i fortellingen. I tillegg er det noen dryge, overforklarende og stadig gjentakende familiære sekvenser, som med fordel kunne vært kuttet hardt i.

Boken har veldig behagelig språk, interessant persongalleri og et bra plot. Jeg skal innrømme at jeg slukte den på få dager, og kommer til å gå løs på oppfølgeren. Det betyr jo at den, tross alt, var ganske bra, summasummarum.

I Vanessa Frank-serien er den første boken den, foreløpig) beste, og vesentlig bedre enn oppfølgerne. Veldig godt skapte karakterer i Frank og særlig Nicolas Paredes, og særs elegant sammenfletting av ulike parallellhistorier. Spennende på ulike kontinent.

En Nordic Noir-klassiker som både har tålt hypen, filmatiseringen og tidens tann. Det perfekte mysteriet, parallellhistorier som glir sømløst sammen, og et språk som virkelig kan fortelle en historie. Klink toppkarakter.

Enkelt, oversiktlig mysterium med få karakterer, logisk plot og fin twist. Velskrevet. Muligens noe dyster?

Ganske bra sydd sammen story, og man blir glad i duoen Sam Berger og Molly Blom. Den beste boken i det som skulle være en triologi, men nå har fått en fjerde bok i samme serie.

Underholdende og delvis spennende. Artige karakterer som er godt skildret. Fin bok i en fin serie.

Spennende psyko-thriller med godt skjult overraskelsesmoment. Det er noe med språket som enten er for langt fra det norske jeg er vant til, eller så er det bare en dårlig oversetter, men det språklige trekker uansett noe ned.

Avdeling Q-bøkene er variable, og med litt dalende kurve etter hvert, men Marco-effekten er den klart beste i serien. Strålende fortalt fra romani-miljøet, og et spennende krim-plot. Funker aller beste om du leser de tre første bøkene i serien, men kan også stå seg greit på egenhånd.

Novellesamling som nok funker ekstra bra om man kjenner Stockholm Noir-triologien, men som står seg veldig godt uten også. Skjønt novellesamling og novellesamling, det er mest en samling fortellinger som smeller ganske bra. Tips: Begynn med 2-11, og spar 1 til slutt – det er den beste.

En historie som er deilig skummel, og veldig annerledes fortalt enn alle andre jeg har lest. Forfatteren tar et kraftig grep i leseren, og dels fillerister sjelen, dels tviholder gjennom hele boken. Benytter en baklengs fortellerteknikk som kan være litt irriterende innimellom, men som oppsummert likevel gir en spennende leseopplevelse.

Første bok i Sebastian Bergman-serien, som i samlet pakke er en skikkelig lesefest. Annerledes politikrim fra kriminalpsykologens ståsted. I disse bøkene kommer vi også mye tettere på de ulike karakterenes privatliv, som igjen gir en ekstra dimensjon - særlig for de som kan like litt hverdagsdrama. Åpningsboken «Mannen som ikke var morder» er fin, men ikke den beste i serien på åtte sterke romaner.

Lang, og dessverre også noe langsom, fortelling. Det tar lang tid å komme inn i handlingen, men når det først skjer er den ganske interessant. Spennende innblikk i japansk kultur, men det finnes helt sikkert bedre historier å lese dersom det er formålet. Også litt vanskelig å skille de ulike karakterene fra hverandre da japanske navn er ukjent for meg, og endel av navnene framsto relativt like. En helt fin politikrim/thriller, som flettes fint sammen med politimannens personlige tragedie.