Kim-Remi Kjesbu
Per Petterson, for en forfatter, for en mann.
Tredje boken jeg leser av han og vil bare ha mer.
Det er dog vanskelig å tro at Jon Ranes, aka. Lovrboy, spiller “Trond” store deler av filmatiseringen. Ikke at jeg ikke har troen, jeg bare forestilte meg ikke han når jeg leste.
Der igjen, en veldig god bok.
Likte historien og ikke minst denne reisen til “Trond”.
Det er en fin oppvekstroman på mange måter. Et far-sønn forhold som er krevende til tider, men også ganske fint.
Et vakker landskap med daler og topper.
Er litt seint så har ikke mye å legge til akkurat nå, men det er så mye høydepunkter i boken, som hvisker bort de litt langtekkelig øyeblikkene med forklaring av arbeid som ble gjort.
En vond liten bok.
Vigdis er jo ei jeg har vist om, men ikke før nå har tatt opp.
Det var en tøff historie som var skrevet litt stakkato til tider, men med en gang jeg ble vant med denne skrivemåten ble alt ganske flytende.
Historien i seg selv er god utforsket og satt sammen godt.
Føler en konstant omsorg for “jeget”, men en stor forståelse for mor og far, selv for “Finn Lykke” stakkars.
Er selv en som elsker selvbiografisk skjønnlitteratur, spesielt fra forfattere som føles åpen og dønn ærlig. Sikter til Louis, Espedal, Knausgård, Ernaux og nå Hjorth.
Er flere av dem.
Har nå bestilt billett til teaterstykket av boka som er på Oslo Nye, gleder meg til hvordan det oversettes til scenen.
Édouard Louis sluker meg helt og holdent opp.
Fikk den endelig i posten i dag, etter at Posten brukte lengre tid med levering enn forventet, og klarte ikke legge den fra meg.
Den er sterk og vakker. Louis skriver som alltid veldig engasjerende. Fantastisk oversetter (så langt jeg vet).
Det er så mye som blir fortalt på få sider.
Et allegorisk språk som treffer både lattermusklene, tårekanalene og viser dyp forståelse for menneskene han skriver om, selv de man ikke nødvendigvis vil like.
Klasse og medmenneskelighet er noe Louis kan godt, og spesielt sistnevnte har han blitt bedre på for hver bok.
Gleder meg til å se han liv på Det Norske Teateret hvor han skal fremføre en monolog av «Hvem drepte faren min?». Blir interessant.
Eksepsjonell.
Gåsehud oppover hele kroppen flere ganger i løpet av boken.
Tenkte jeg skulle lese første kapittel inn i mellom to andre bøker jeg leser for tiden, som et avbrekk, en ingefærbok, men etter første kapittel måtte jeg lese videre. Klarte ikke stoppe. Endte opp med å lese alt med en gang.
For en bok, for en forståelse Rupi Kaur har. Hun har forstått noe. Noe som andre aldri vil fatte eller begripe.
Er nok en bok jeg vil plukke opp flere gange.
Hundre sider (minus forordene) av en fyr som gjenforteller et event han ikke selv var med på, om en gjeng pompøse tenkere som prater om en gud jeg ikke bryr meg om, og eneste beviset denne fyren har for at dette tok sted var at han spurte Sokrates om det var sant... og vi bare tror han????
Han har ikke hørt et eneste ord fra disse folkene direkte, bare fått gjenfortalt hva som ble pratet om, og han kommer her og kommer her og tror han er noe?
Må jo legge til at det er ganske tydelig at disse tankene de hadde den gang da var på bærtur. Er mye som virker betenkt, men egentlig er ganske på tryne dårlig.
