The Last Train to Zona Verde

De klager over at Theroux er en sutrekopp og at han har et alt for svartsynt bilde av utviklingen i Afrika. Men greia er at han i motsetning til mange eksperter ikke reiser businessklasse eller kjører hvite landcruisere. I stedet reiser han med lokaltransport, bor der vanlige afrikanere bor og reagerer kraftig mot den fornedrede virkeligheten som både er helt unødvendig og urettferdig. Kritikken er ikke mot Afrika men mot de få som har gravd til seg av fellesskapets goder. Og det har han jo helt rett i - eller hva sier dere, STATOIL?

Han blir ofte spurt på turen om å gi bøker til de boktomme bibliotekene på skoler han besøker. Han svarer alltid det samme: hvorfor spør dere meg? Spør heller den styrtrike politikeren inne i Luanda som har mer enn nok penger å bidra med.

Dette sitatet formidler grunnholdningen til Theroux i denne boken, og jeg vil forsvare hans sinne. Det springer ut fra en dyp kjærlighet til et kontinent han kjenner bedre enn de fleste av oss.

I ask the political economists and the moralists if they have ever calculated the number of individuals who must be condemned to misery, overwork, demoralisation, infamy, rank ignorance, overwhelming misfortune  and utter penury to produce one rich man.

- João Baptista da Silva de Almeida Garrett, sitert hos José Saramego

Jeg vet at en del kritiserer Theroux for hans syn på Afrika. Men hans syn er ikke synet av hverdagsmenneskene, men av gribbene i mange fasonger som suger beinmargen ut av det rikeste kontinentet.