Geir
For en fabelaktig bok! At bokens tema engasjerer en som meg så kraftig, er et mesterverk fra forfatteren. I disse Fosse-tider er det å bli sugd inn i teksten en gjentagende tematikk, og det å bli slukt av den er en underdrivelse. Bokens tema? En kvinne som nærmer seg 40 vil ikke ha barn. Presset fra omverdenen blir sterkere for hver dag som går, det samme maset fra mor, fra venninner som har blitt mødre, fra partnere som likevel vil ha barn osv. Tematikken i seg selv er interessant, men det som virkelig gjør boken til en stor leseopplevelse for meg er at spørsmålet blir mye større og eksistensielt, og kan overføres på mange situasjoner i livet. Hvem lever vi for? Hva vil det si å leve sitt eget liv? Erstatt “vil ikke ha barn” med nesten hva som helst, f.eks. vil ikke ha karriere, vil ikke ha partner, vil ikke la meg styre. Det er bare å finne dine ord som erstatter “barn”.
Ser at boken er populær i Polen og Tyskland. Har det å gjøre med at boken på tross av sitt spesifikke tema egentlig er universell?
Britiske anmeldere sammenligner med Graham Greene og Patricia Highsmith. Jeg kan forstå det, og samtidig er det en drøy sammenligning. Det er først og fremst eksotisk sted (Hong Kong), britisk expat og eksistensiell rotløshet som er fellesnevnerne. Forøvrig har dette et mer moderne tilsnitt, med tema i begynnelsen av studentopprøret mot Beijings økte tilstedeværelse i Hong Kong, og gjenkjennelig som en litterær reiseguide for folk som gjenkjenner byen i beskrivelsene.
Ikke en thriller, ikke en krim, men likevel spennende - og mest interessant for folk som har passert 40, vil jeg tro.
Anbefalt som en litt annerledes og klassisk postkolonial britisk tekst, jeg kommer til å flere av Osbornes bøker.
Det kan godt være at jeg ikke er målgruppen i Sally Rooneys lesekrets, men etter å ha lest Conversations with Friends og Normal People, bøker jeg likte, tror jeg dette ble èn bok for mye med Sally Rooney. Conversations with Friends var hennes første bok, og dermed den friskeste. Man skal heller ikke se vekk fra betydningen av identifikasjonspunkter, og mens Normal People mer kjentes ut som beskrivelsen av en ungdom jeg aldri opplevde (mangel på faktisk ungdomsromantikk), hadde Conversations personer jeg kunne relatere til.
Beautiful world, derimot, opplevdes stort sett bare som trist, en bok som er skrevet på ren vilje, med et persongalleri jeg trodde ville engasjere meg, og som jeg kanskje kjente meg igjen i. Men nei,stilmessig svinger det alt for mye, måten skildringene fremstår, er slik jeg ville skrevet ting på dager jeg ikke er inspirert, hvor setningene ikke kommer flyvende, og avsnittene sammentvungne.
Men det er kanskje slik det er å være i trettiåra og ikke ha landet, landet personer eller landet tilknytninger. Hvis det er slik det er å være Millennial er det langt fra der jeg er, og det virker som den tristeste generasjonen mulig. Kanskje er det derfor folk liker denne boken, men for meg blir det håpløst selvopptatt og .... kan man si knotete? Jeg håper Sally Rooney opplever en epifani før neste skriveprosjekt, for hvis dette er utviklingen i hennes forfatterskap, er jeg usikker på om jeg gidder lese neste bok.
Wow, for en fantastisk (beklager, finner ikke annet ord) bok innen min favorittsjanger, essayet. Så rent, så enkelt og ukomplisert, så liketil, så dypt og så nært kan det altså gjøres. 11 tekster om livet, i London og i Italia, verken mer eller mindre, de små ting og de unnselige steder blir til grensesprengende virkelighetsbeskrivelser som løfter og løfter og løfter og løfter. Herved er jeg italiensk antifascist.
Jeg har aldri hatt spesiell interesse for Stephen King, verken typen eller forfatterskapet. Det har nok med at han skremte vettet av meg med Firestarters en gang på 1980-tallet, og siden har jeg ikke hatt behov for å lese noe av ham. Før nå. Denne boken var helt grei gjennom første del, som var en slags CV over hans tilblivelse som forfatter. Men så løsnet det. Han ble mer personlig, og handlingen som det å skrive er, ble mer nær, og plutselig ble det en interessant bok likevel. Nå er Stephen King en litt mer aktuell forfatter, og 23.11.63 står på leselista mi.
Jeg plukket opp denne boke på en bokhandel i Roma, det gjelder å lese lokale forfattere når man er på et nytt sted - i et nytt land.
Valget falt på Alessandro Baricco, som jeg aldri har hørt om før, men omtalen på baksiden, tittelen og omslaget gjorde meg solgt, og nå, en halv uke etter at jeg kjøpte den er jeg ferdig. Det jeg ikke visste, var at boken var fra 1993, og fins også på norsk - men da må du lete hos antikvarene. Ingen pocketutgave, og ingen nye utgivelser. Hva så om boken:
Dette er noe av det vakreste jeg har lest, samtidig som jeg gjennom halve boken slet med å henge med. En fabel og ikke en fabel (jeg er ikke spesielt glad i fabler), men med et språk så lyrisk at bare det å bevege meg gjennom sidene ble en metafysisk opplevelse. Springene i stil, springende i geografi og tid, kjent med ukjent, Senegal og Fabelland, Frankrike og Utopia om hverandre - ikke helt nobelprisvinnernivå, men Baricco er en fremtredende kulturperson i Italia, og jeg forstår hvorfor. Anbefales hvis du ønsker noe sært og vakkert. For min del kommer denne boken til å vokse på meg, og om et pr er de fire stjernene verd fem.
At stoisismen er i vinden igjen, er visstnok takket være Ryan Holiday, og dømt ut fra denne boken er det med meget god grunn. Det er kapittel på kapittel med anekdoter, kjendiser og store tenkere i historien og nokså innlysende innsikter om egoismens farer. Og jeg liker det. Innlysende er bra når det er sant og godt skrevet, på en måte som får meg til å tro jeg tenker det for første gang☺️. Skikkelig god fiks livet ditt-bok!
Dette var etter forventningene en skuffelse. Så lenge det er den voksne «jeg» som skriver framkommer historien om en ikke erkjent incestsak som mørk og troverdig, kanskje fordi den beveger seg i kantene. Men den mer omfattende hoveddelen, 15 år gamle «jeg» er så lett beskrevet at jeg føler Hjorth bare tapper i en åre og skriver ting ut uten språklige sperrer. Resultatet får meg til å tenke mer på latskap enn på ekthet, i en gjentagende bevissthetsstrøm som virker påtatt, ikke autentisk slik Linn Strømsborg gjør det i sine bøker. Linn gjør akkurat denne stilen bedre!
Synd, jeg hadde større forventninger til Vigdis Hjorth, dette ble for meg en innrammet kioskroman fr 70-tallet, og det fortjener ikke tematikken.
Noe av det morsomste jeg har lest noen gang. Forståelsen av Kierkegaard og av hans samtid utvides, og det sløret som historien gir i klassisk litteratur forsvinner helt. De samme opplevelsene, de samme ordene, de samme erfaringene. Men jeg må dypere inn i hva gjentagelse faktisk innebærer. Neste stopp Vigdis Hjorth: Gjentagelsen!
Ikigai: The Japanese Secret to a Long and Happy Life
En salig blanding av inspirasjon og pølsevev. Den (innledende) delen som handler om det japanske konseptet Ikigai er fint og tankevekkende, men når forfatterne begynner å forklare meg hvordan jeg skal gjennomføre tai chi blir det smått koko. Når Niemaier blir anvist som kilden til et utsagn fra Frans av Assisi, begynner jeg å lure på kildekritikken.
En bok som skulle handle om Ikigai handler mer om alt annet enn nettopp Ikigai, kunne jeg like godt lest en artikkel i SAS-magasinet. Men så var det dette med inspirasjon da. Les den gjerne!
En klok og god bok om hva lykke er. Ingen dyptpløyende analyser av filosofiske teorier, men enkel og personlig refleksjon ut fra flere kilder, også hverdagsscener fra forfatterens liv og observasjoner. Aller viktigst: Det som skrives om Sartre og Kierkegaard på ss. 133-134.
Og hva er så definisjonen på lykke? At vi er autoriteter i eget liv, lever våre evner, at vi har venner.
Jeg vil tilføye: At vi skjønner at lykke og lykkelig ikke er det samme.
Er det noen sammenheng mellom de beste bøkene og de beste selgerne? Etter å ha lest der en bok som har satt rekord for lengst sammenhengende førsteplass på bestselgerlisten til New York Times er svaret ganske enkelt: Ingen som helst.
Dette er en dårlig versjon av Nicholas Sparks, en historie som ikke er til å tro på, med litterære kvaliteter på nivå med en skolestil, i en historie som selvsagt ender opp i en amerikansk rettssal, slik alle bestselgerromaner fra USA må gjøre for å skape spenning - og likevel trives jeg gjennom nesten alle de 368 sidene med naturskildringer og eksotisk landskap som er så spennende at jeg har begynt å undersøke mulighetene for å ta meg en ferie nær Outer Banks.
Dette er ikke stor litteratur, det er knapt litteratur, det er uten spenning, men likevel medrivende. Er det mulig?
Du verden hvordan en enkel liten historie kan være så sammensatt og fint skrevet. Forstår all den skryten boken får om en oversetter i domstolen i Haag og om tilhørighet og rotløshet. Anbefales sterkt for den som liker sånt.
Jeg leste The Last Colony tidligere i år. Intimacy ble enda mer spennende etter å ha lest den, og The Last Colony fikk enda en dimensjon etter Intimacy, bare så det er sagt.
I disse KI-tider ga jeg OpenAi noen stikkord for å skrive min vurdering av denne boken, og her er det jeg fikk maskinen til å skrive. Ganske dekkende syns jeg.
Life 3.0” av Max Tegmark utforsker fire sentrale aspekter:
1. Tankesettet til Musk og Bezos: >Tankesettet til visionære som Elon Musk og Jeff Bezos, som er drevet av megalomane visjoner og teknologiske ambisjoner, reflekterer ideene presentert i boken. Den hevder at de ser potensialet i kunstig intelligens (AI) som et verktøy for å transformere menneskeheten og utforske nye fronter, som rommet.
2. Etiske implikasjoner av AI: Tegmark fremhever betydningen av å reflektere over etikk i forhold til AI. Boken peker på de kortsiktige og langsiktige etiske utfordringene knyttet til utviklingen av sterke AI-systemer som kan påvirke samfunnet, økonomien og individuell frihet. Den utfordrer leserne til å tenke grundig gjennom konsekvensene av å gi AI styring over avgjørelser som påvirker mennesker. Dette gjelder spesielt spørsmlet om KI kan gå amok, og hvordan vi skal sikre en god utvikling, og ikke en hacket utvikling.
3. Fokus på fjerne fremtider: En av kritikkene mot boken er dens tendens til å utforske svært fjerne fremtidsutsikter, inkludert eksistensen av avanserte sivilisasjoner og kunstige livsformer mange milliarder år frem i tid. Dette kan oppleves som lite praktisk eller relevant for de som søker mer umiddelbare innsikter og løsninger for dagens teknologiske utfordringer.
4. For de med en forkjærlighet for sci-fi og kosmisk perspektiv: “Life 3.0” appellerer sterkest til de med en fascinasjon for kosmiske visjoner og science fiction. Den tar leserne med på en reise som utforsker muligheten for intelligent liv i universet og avanserte sivilisasjoner i fjerne galakser, noe som kan virke avskrekkende for de som søker praktiske og jordnære perspektiver på AI.
Samlet sett, “Life 3.0” gir et komplekst bilde av kunstig intelligens og dets potensielle innvirkning på fremtiden. Den appellerer spesielt til de med store tanker om universet og de langsiktige implikasjonene av teknologisk utvikling, men kan virke mindre nyttig for de som ønsker å adressere mer umiddelbare og konkrete utfordringer knyttet til AI.
Vel, dette var kanskje ikke helt dekkende, det var mye snakk om KI-entiteter på størrelse med solsystemer, eller til og med én stor galaktisk KI med full kontroll over materien. Jaja, sært og fjern, men likevel en mulighet, skal jeg tro Tegmark. Tror nerder liker dette, men for vanlige folk som har nok med å bevare jobbene sine i kampen mot selvskrivende datamaskiner, så er dette kanskje feil bok.
Er det selvtillit eller sviktende selvbilde som får en forfatter til å skrive 933 sider bok (denne utgaven), og bidrar antall ord til å gjøre en bok bedre eller dårligere?
Gjennom en måned med lesing fra 27.juni og til 2. august etter å ha tatt en pause i januar på side 82, har jeg endret oppfatning flere ganger etterhvert som lesingen har skredet frem. Mange blir hektet med en gang, jeg ble bare forvirret av alle menneskene og den for meg statiske handlingen med en person jeg ikke syns var spesielt interessant. Rundt side hundre og på min andre begynnelse løsnet det. Der jeg hørte andre falle av, ble jeg koblet på. Menneskene begynner å få gjenkjennbare trekk, livet i Mumbai-slummen finnet en form, og jeg varmes opp til menneskene, i hvert fall de jeg får taket på.
Og jeg tenker at det skal en del til å ikke bli engasjert av noen personer i et så stort persongalleri. Men jeg sitter med en usikkerhet: Er dette selvopplevd, eller er det fiksjon? Er det fiksjon blir det litt voldsomt. Er det selvopplevd, oppleves det litt vel pompøst og med mange løse tråder. Det er egentlig en bok full av lovede fremtider, men når fremtidene skjer, virker de lovede tingene oppskrytte. Når de skjer så skjer de bare, og forsterker opplevelsen av at Shantaram er litteratur uten en fast historie annet enn Shantaram selv. Ting skjer over de 933 tre sidene, men de kulminerer ikke. Roberts, forfatteren, eller Shantaram som er hans indiske navn, forteller og forteller, og så er han ferdig.
Er det Dickens i moderne form, eller er det en person som har en historie å fortelle, men som ikke vet å sette grenser? Jeg vet ikke, men jeg holdt ut, og kunne tenkt meg å vite mer. I det jeg lukket boken, tenkte jeg at det var en liten bok der det ikke skjedde så mye, og en uendelig bok som inneholdt hele verdener. Jeg begynte på en bok som fikk Mumbai og det indiske subkontinentet til å fremstå som kaotisk og krevende, men sluttet som en fortelling der jeg nettopp hadde åpnet døren og akkurat skulle til å bevege meg inn i en uendelig verden. Det er denne dobbeltheten som gjør at jeg ikke vet om jeg syns dette er bra, eller om det er for mye. Shantaram er en prestasjon, men en litt grenseløs prestasjon der en god redaktør hadde kuttet og hjulpet forfatteren å fjerne det essensielle fra det overflødige. Men hadde han da fjernet kjernen ut av boken? Det er det jeg er redd for, og det er det som gjør at jeg tror jeg sier at, ok, Gregory David Roberts, du klarte det. Du klarte å hekte meg. Nesten. Nesten, og nok til at jeg må se serien på Apple +.
Tsitsi Dangarembga har endelig fått sitt globale gjennombrudd som forfatter, og har fått mye oppmerksomhet også i norsk presse (Morgenbladet og Klassekampen f.o.f.) etter at hun ble kortlista til Bookerprisen i 2020 for “This Mournable Body”. “Black and female” kom ut etter Bookernominasjonen, og er Dangarembgas essay om sin egen historie som undertrykt svart og som undertrykt kvinne, ut fra hennes egen beretning - og ut fra romanene hennes - en en kraftig cocktail av fornedrelse.
Å få hennes egen historie, fra da hun ble født i Sør-Rhodesia via deler av barndommen som fosterbarn sammen med broren hos en engelsk familie mens foreldrene studerte på stipend i London, og tilbake til en oppvekst i Zimbabwe som én lang identitetskrise og til livet som svart kvinne som kjemper mot fordommene i den europeiske filmbransjen i Berlin, er ganske sterke saker. Fortellingen hennes gjør inntrykk, og hennes sterke sinne er berettiget. Rasisme, imperie og kolonialisme er sentrale elementer i en oppskrift som favoriserer den hvite rase, og plasserer melaninrike mennesker nederst på menneskeverdsstigen.
Jeg har ingen problemer med å kjøpe denne historien, og hun får støtte til den ved å vise til Kehinde Andrews (The New Age of Empire: How Racism and Colonialism Still Rule the World) og Reni Eddo-Lodge (Why I'm No Longer Talking to White People About Race) sine kraftige kritiker av systemisk rasisme, som alle hvite er representanter for.
Det er denne delen av boken som utfordrer meg og gjør meg frustrert. En ting er at Dangarembga skriver i vei med et språk som i stor grad er barn av vestlig akademisme, og understreker at hun selv også er en av de som har nydt godt av kolonialismen. Hennes språk er overraskende vanskelig tilgjengelig. Men det er ikke en grunn til å la boken ligge. Noe annet er at hun som Andrews og Eddo-Lodge virker lite interessert i forsoning, og holder fast på at veien ut av kolonialismens ettervirkninger er en revolusjon, der min stemme ikke skal høres på.
Hva jeg syns er vanskelig med det? Jeg sympatiserer sterkt med Dangarembgas og de andres anliggende, og veien fram må inkludere at vi som rase og kultur (den vestlige) må gi fra oss privilegier. Men det paradigmeskiftet som må komme, må innebære en framtid der det er likeverdig plass til oss alle, og hvor ressursene er likt fordelt. Vi må bare først få tatt et oppgjør med våre egne privilegier, og betale tilbake det vi skylder etter 500 år med undertrykkelse som har bygd opp vår egen velstand.
Det er også to andre elementer som er viktige, ett jeg har tenkt på før, og et jeg aldri har ofret en tanke:
Dangarembga er sterkt kritisk til paternalismen i sitt eget samfunn. Det er mulig jeg ikke forstod det, men dette er en tematikk jeg gjerne skulle sett utforsket videre. Hun beskriver et nedsettende kvinnesyn blant zimbabweiske menn, men gir meg ikke et tilfredsstillende svar på om dette er årsaker implisitt i Zimbabweisk kultur eller om også dette først og fremst er en frukt av imperietenkningen. At dette bidrar til en dobbel undertrykking, er derimot ikke vanskelig å forstå.
Til slutt: Gjennom moderne misjonshistorie har det vært mye fokus på three cultural kids, altså barn som har vokst opp i flere kulturer med den belastningen det har medført. Oppmerksomheten har imidlertid vært rettet mot hvite barn til hvite misjonærer. Men hva med barn av afrikanske foreldre som ble tatt med til Vesten for å få seg utdannelse, og som har opplevd akkurat den samme identitetskrisen som hvite misjonærbarn har opplevd. Hvilken oppmerksomhet har de fått, og hvilken støtte? Dette er Tsitsi Dangarembgas historie, og det bekrefter det som er henne store kritikk i denne essaysamlingen: Melaninrike er mindre verd en hvite.
Sterke utfordringer her, men skrevet i sinne blir den litt for polær.
For en helt fantastisk fin og unik leseopplevelse. Kamerat H's liv i fem versjoner, hvor hun dør i ulike stadier av livet, men hvor hvert stadium fortsetter med et nytt stadium hvor H lever videre: Fem liv, fem ulike dødsfall, fem dypdykk i fem ulike deler av Europas øst-historie.
Det er ikke tull, det folk sier om denne boken. Fantastisk!
Gripende bok om mennesket og naturen, om “rewilding”, og om livets mening når man mister et barn.
Ben Goldsmith mister datteren i en tilfeldig ulykke, og skriver seg gjennom sorgen etter ulykken for tre år siden. Han søker i naturen, i myter, religioner og gamle skikker etter svar - og finner det: Gud er en blekksprut.
Sorgreisen er rørende lesing, samtidig som jeg ofte spør meg selv om hvorfor forfatteren er så selvopptatt. Han skriver fint om barna, om den døde datteren Iris' mor og mor til Iris' halvsøsken. I faser fremstår alle de andre som kulisser, og jeg skulle ønske redaktøren hadde hjulpet Goldsmith med litt avstand - men det er kanskje fordi det er vanskelig å takle nærgående den smerten han må leve seg gjennom, og fordi perspektivene blir annerledes når livet ikke lenger er “vanlig”.
Med dette lille unntaket: En bok meget vel verd å lese, den gir mye til naturelskere, til oss som vet lite om å gjenreise naturen, om sorg, om søken etter mening, og om det fins en gud.
En bok om jus, kolonialisering og om hvordan Storbrittania tviholder på retten til å være big ass imperalists men ender opp med å være en historisk drittsekk.
En av få bøker som klamrer seg fast helt på toppen av min liste med bøker jeg ikke ville vært foruten, sammen med Peter Mathiesens African Silences og Edward Gargans A year on The Mekong. Bøker som åpner hele ukjente verdener.
Det er litt for mange utroligheter (episoder jeg ikke klarer tro på) til å gi denne boken full uttelling, men det er en svakhet det er lett å se bort fra. En bok med troverdige personer som gjennomgår utrolige ting, og med en handling som virker litt for konstruert til at jeg kjøper alt. Likevel skjer det som skjer alt for sjelden etterhvert som jeg blir eldre og rasjonen overtar for emosjonen: Jeg blir beveget av boken, og vrir og vender på boken når jeg er ferdig - og oppdager at jeg ikke ønsker at den skal ta slutt.
En bok om Nord-Korea som gjør meg mer nysgjerrig på hele problemfeltet enn jeg har vært tidligere, og det gjør denne boken verd å lese. Heller ikke så verst formuleringsevne, D. B. John (Hvem er det som finner på slike forfatternavn? Gir meg assosiasjoner til skrivefabrikker).
Uff og akk, dette var en forferdelig dårlig thriller. Jeg tror ikke på noen ting av det som beskrives, måten å bygge plotet på var helt forferdelig. Det aller mest irriterende var måten boken var oppbygd på. Indre stemmer-kursive fortellinger fra et utall ulike karakterer som alle sammen skriver og snakker i nåtid. Og slutten? Den burde slutta mye før.
Likevel måtte jeg lese den ferdig. Noen har evnen til å få deg til å lese neste side, neste kapittel på en merkelig fascinerende måte.
Hvorfor gadd jeg lese den ferdig da? Fly, Sidney, jetsetlivet. Og fordi man kan bli fascinert av patetisk spenning.
Noen vil kalle dette en memoar, andre et langessay, de mest kritiske vil se på det som en personlig dagbok i bokformat.
En bok om legning, om å bære fram barn, og om frihet. Egentlig det siste: Frihet som den grunnleggende drivkraften i mennesket, friheten til å være seg selv, og om hva som skjer med friheten med en gang man velger - fritt - å binde seg til noen andre, som f.eks. et barn.
En bok som utfordrer meg, og som får meg til å tenke på om hva jeg virkelig mener om den enkeltes rett til å velge sitt eget liv - og plikten til å leve det ut i en kontekst. Jeg har veldig sansen for det dynamiske frihetsbegrepet Maggie Nelson beskriver, og blir mer skeptisk til den statiske tradisjonen jeg tilhører.
Og konteksten? Maggie er - så vidt jeg forstår henne - lesbisk, med et sterkt behov for seksuell frihet. Partneren, Harry, er såkalt fluidkjønnet, at hans legning ikke kan plasseres på et fast punkt i en skala. Ganske utfordrende tanker, men har du sett Folkeopplysningen skjønner du hvor komplisert dette er. Og hva skjer når man insisterer på ulike friheter og det dukker opp et barn, og det dør foreldre - og du lever i spenningen av forventninger?
Veldig bra, spør du meg. Så lenge du er fri til å finne ditt eget svar på Maggie Nelsons utfordringer.