Geir

Jeg har lest noen bøker med samme tematikk, korte bøker om å leve med en nært forestående død, men i motsetning til Del Blanc, Hitchens m.fl. grep ikke denne boken meg i det hele tatt. Kanskje fordi nerven forsvinner i det stilistiske, kanskje fordi konflikten blir for vag og forfatteren fremstår som selvopptatt uten at det plager henne. Det burde rive i å bli forelsket i en annen midt i dødsprosessen til den du lever med, men for meg blir dette en mer eller mindre tam tekst om noe som ikke er tamt indet hele tatt.

For en glimrende, vanskelig lest bok! Uwem Akpan har gitt ut én bok, og det er denne, og den er knallsterk og vond å lese på den rette måten. Boken består av fem noveller med ujevn lengde, der alle handler om fattige barn i ekstreme situasjoner i fem forskjellige afrikanske land som opplever helt ulike situasjoner men som har alle til felles at det «går ikke bra». Umulig fattigdom i Nairobi, barn som selges som slaver i Benin, en ungdom som flykter fra trosforfølgelse i Nigeria, jenta som bevitner hvordan foreldrene havner på feil side under folkemordet i Rwanda, bestevenninner som ikke får leke sammen mer i Etiopia fordi situasjonen forandrer seg fra den ene dagen til den neste.
Vanskelig å lese fordi Akpan skriver nært, så nært at selv dialogen i de forskjellige språkene er på pidgin eller tilsvarende lokale varianter, og som gjør hver setning til en øvelse. Det hinderet er verd å passere, for den virkelige smerten boken beskriver overvinner alle lesetekniske hinder og gjør boken svært minneverdig. Blir det for makabert, for sterkt? Nei, fordi Akpan holder seg tett inntil enkeltpersonene hele tiden, og de ekstreme ytre forholdene får aldri lov til å dominere historiene.
Ikke fem stjerner? Nei, dialogen gjør dette til en vanskelig bok å lese, for mange for vanskelig.

Morsom og nyttig, og veldig gjenkjennbart. Sigrid Sollund er like frisk og underholdende som hun er på Dagsnytt 18, og hun kjenner og vet å utnytte knepene selv også - det beskriver hun veldig godt i boken.
Boken er delt i to, hvor første del handler om ulike typer hersketeknikker, mens del to handler om arenaer for (mis)bruk av hersketeknikkene. Den første delen er veldig god, den andre blir en god del repetisjon, og trekker litt ned inntrykket. Kunne gjerne gått mer i dybden rundt hvorfor vi hersker og lar oss hers(k)e med i stedet for den noe repetitive stedsanalysen. Det hadde gjort boken enda mer nyttig, i stedet for å fremstå som en katalog av oppramsinger.

Likevel: Jeg anbefaler egentlig denne boken veldig. Den er nyttig og morsom, og den får meg til endelig å skjønne hvorfor så mange andre får meg til å bli sur på jobb :P.

The most important book to read this year. An eye operer and a mind breaker. I want to travel with Nanjala Nyabonga to really grap her world.

Hvem skulle tro at jeg skulle lese en bok som dette? En omvendt intellektuell 50 shades, eller et feministisk manifest, er usikker, men boken er mye å tenke på.

Til tider langdryg, til tider litt for ordrik, til andre tider gripende, intens og nesten The Roadsk i sin potensielle uhygge - til slutt en bok som sitter i ryggmargen.

Det beste ved boken er oppholdet i Zimbabwe, innledningen, og måten forholdet til sønnen etterhvert utvikler seg, det vanskeligste at hovedpersonen Jon er en fyr jeg ikke helt klarer å tro på - en god bok har protagonister som er troverdige og hvis tanke- og handlingsmønstre er begripelige. Jeg forstår meg ikke helt på Jon. På den ene siden er det spennende, på den andre bare irriterende.

Boken setter spor, men ikke alltid på grunn av forfatterens håndverk.

En bok jeg likte veldig godt til det var 20 sider igjen, men det var ikke selve plottet som var grunnen til at handlingen drev meg fram. Jeg liker «sakte» litteratur og en krim uten høyt tempo er helt greit for meg. Imidlertid slet jeg litt med å tro på hovedpersonens handlingsvalg, og slutten speilet ikke en intrige, kanskje mer virkeligheten.

Jeg hadde store forventninger til denne boken fordi Arène Wenger alltid har vært en uvanlig reflektert og veltalende manager. Hele hans 22 år lange tid som sjef i Arsenal har mengder med drama som det hadde vært interessant å komme på innsiden av.
I stedet får vi en selvbiografi som stort sett oppleves som en oppramsing av prestasjoner, underbygget av selvbeskrevne egenskaper som utholdenhet, målrettethet, arbeidsinnsats og motivasjon. Han innrømmer at ting har vært vanskelige i perioder, men dykker aldri inn i problemstillingene. Boken fremstår som en personlig utgave av en årsrapport. Fordelen med det og bokens eneste kvalitet, er at leseren (jeg, du?) får litt mer innsikt i en managers jobb, men ut over det var dette langt mindre enn det en kunne forvente av Arsène. Det er nok ikke uten grunn at biografier som regel er mer spennende lesing enn selvbiografier. Hvertfall gjelder det for livet i rødt og hvitt.

Det er all grunn til å lese denne boken og til å tro på alt skrytet denne internasjonale booker-prisvinneren har fått. Poetisk krigslitteratur suggererende brutalt ble nesten for mye, men så skjer det noe rundt side 70 som du bare må lese.

Banalt og dyp livsfilosofi på en og samme tid, svært leseverdig om valg og anger, om valget mellom å angre på de valgene du har gjort eller å legge vekk angeren og heller se på muligheten i hvert nye valg. Man trenger ikke 288 sider til å påpeke det, men det gjør ingen ting.

Og med denne boken har Kaja Melsom bidratt til frihetstyrraniet: Du er ikke noe før du har utgitt en bok.

Litt ironi der ja, men dette er både en viktig bok? En godt skrevet bok og en bok som må leses med kritisk blikk. Boken er nemlig en medianbok om menneskets tilstand i vår tid, fanget som vi er av alle valgmulighetene vi har og kravene om selvrealisering - på alle områder. Beskrivelsene og analysen hun gir er veldig treffende, men samtidig er det hun skriver en slags median av hvem vi er, dermed er den både oss alle og ingen av oss. Jeg kjenner meg og deg igjen i alt som blir beskrevet, samtidig er jeg bare deler av dette når jeg får tenkt meg om. Friheten kan være svært hemmende, men det kan også det å være gjennomsnittsmennesket.

Problemet med mange thrillere er at de virker veldig konstruerte. Denne psykologiske thrilleren gir den opplevelsen i stor grad. Når den samtidig ikke er velskrevet, hjelper det ikke på opplevelsen. Men så er det det rare da, at jeg likevel slukte boken og levde meg inn i historien til en gjeng med mennesker der ingen hadde spesielt sympatiske trekk. Men folk famler, og denne famlingen er som regel lesbar.

For en nydelig hverdagslig bok om hverdagslige ting som skinner som en stjerne.

Essayaktig memoar om livet etter 50.

Dette er ikke litteratur i snever forstand, det er en fortelling om livet som groundhopper og backpacker i Sør-Amerika mellom 2009 og 2019, og det var en fryd å være med Christopher Hylland på reisene hans til forskjellige stadioner i Buenos Aires og rundt om på hele kontinentet. Til å begynne med handlet det mest om fotball og stadioner som jeg også har vært på og kjent på atmosfæren fra. Etterhvert utvider skopet seg både geografisk og tematisk, og jeg ble underholdt og jeg ble klokere - og det er mer enn jeg hadde forventa av denne fargerike og unike reise/fotballskildringen.

Liker du å reise? Er du fotballgal? Denne treffer.

En veldig godt oppbygd og skrevet bok, intens i sin beskrivelse av forfall og galskap. Dessverre pitches som en tekst om relasjonen mellom en mor en sønn. Dette, som skulle være hovedfortellingen, forsvinner dessverre i det som blir en fordypning i homeerotisk vold, og det på en måte som bekrefter de fordommene jeg hevder å ikke ha om de mørke skyggene av homofil praksis.

Noe av det merkeligste jeg har lest på lenge, et fragmentarisk sjangerbrudd av en roman med tre hovedpersoner, hvor det så og si er umulig å sette grenser mellom virkelighetslitteratur og rent fabelmakeri - for ikke å si magisk realisme. Moderne histories terrorhandlinger spiller en sentral rolle, og bokens viktigste bidrag er at den våger å ta opp tanker knyttet til det fæleste i vår egen samtid uten at det blir usmakelig. Kryptisk? Ja, som boken.

Du går inn i historien og ut av den. I mellomtiden møter du mennesker gjennom samtalene til en navnløs forteller, glir sømløst over fra den ene til den neste, med en leilighet i Aten som base for de luftige samtalene. Lett, svevende, konkret. Lesbart. Tankevekkende.

Kanskje dette blir boken jeg anbefaler til unge voksne som vil jobbe med sin egen livsmestring - og til lærere som trenger noe å støtte deg på. Sobert og enkelt, med mange nyttige vinklinger, uansett hvilken side du sitter på i samtaler rundt menneskers liv.

Rask, tankefull lesing. En serie essays skrevet under pandemien. Spesielt det siste om forakt som et virus er dypt tankevekkende.

Dette er pamfletten du skal løpe og kjøpe nå med en gang. Å bevare fornuften i oppsmuldringens tid kunne vært en god norsk tittel, dypt vakkert om de virkelig store tingene. Det tar en time eller to å lese, men kan sette spor for et helt liv. Nå skal jeg lese en av historiene hennes.

Så nå vet jeg mer om forskningen rundt Arktis og klimaendringene. Mye jeg ikke har sjangs til å skjønne, mange forskernavn, forkortelser og fagbegreper, men i sum skinner budskapet gjennom den akademiske isen - først og fremst på grunn av det personlige språket, og dernest fordi dette er uhyre fascinerende. Hekta på Arktis blir jeg neppe, men boken gjør meg mer nysgjerrig.

Boken som du bør lese når du har lest «Den fremmede» av Albert Camus. Dette er fortellingen til broren av araberen som Camus' hovedperson drepte på stranden i Alger. New York Times kaller den en oppfølger, ikke en alternativ historie, og tanken slår meg: Hvis alle som bøker fra kolonitiden skrevet av vestlige forfattete fikk en motsvarende bok skrevet av den koloniserte: Hva slags verdensbildet hadde vi da fått?

Velskrevet, håpløst og ærlig, en fabelaktig liten diamant.

En fabelaktig bok om min litterære yndlingsbandet; reiseskildringen. Melberg skriver knakende godt, informativt og allvitende som gjør det mulig for meg å suge til meg av innholdet samtidig som jeg er knakende uenig med ham. Blant annet skriver han om at reiseskildreren så og si aldri skriver om hjemkomsten, mens han unnlater å inkludere Paul Theroux, slik han stort sett unngjør gjennom hele boken, og hans bok The Happy Isles og Oceania, der nettopp tap av hjem og det å finne seg et nytt er det underliggende hovedtema. For meg er det å tabloidifisere og redusere Theroux bokens store unnlatelsessynd.

Mer underholdende enn god. Tidshistorisk interessant med Thomas Sankara og Burkina Faso som småfrekt tema. Som thriller uforløst og lite intens, som fortelling fascinerende og samtidig veldig konstruert. Som mange amerikanske bestselgere litt skrivekursaktig i konstruksjonen. Anbefalt av Obamas bokklubb, akkurat det er mest en kuriositet.

Jeg skjønner når jeg leser det at det er viktig og leseverdig litteratur, men noen ganger står leseren i veien for litteraturen, noe som er tilfelle denne gangen. Uansett: En Goodreads-stjerne sier ikke noe om boken, bare om dens møte med meg som sitter på den andre siden, og denne gangen var møtet bare helt greit.