Geir
Normal People har fått all oppmerksomheten, men dette er en klart bedre bok, og det tror jeg mange anmeldere mener også. Jeg skrev om Normal People at den på tross av god tekst var noe uforløst. Den samme uforløstheten finner jeg i denne boken, men her er den selve poenget, boken framstår mer helhetlig og stram, og mindre som en ung voksen-roman.
En ting som er helt opplagt, er at Marianne i Normal People og Frances i Conversations er en og samme person og Sally Rooneys alter - ego. Noen beskrev Conversations som den første millennials-romanen, og hvis det stemmer må de ha rett de som sier at millennials-generasjonen er de brutte forventningers generasjon, og dermed den ulykkelige generasjonen.
En meget god og litt annerledes bok om skoleledelse, først og fremst fordi den er praktisk og relevant i hverdagen til hvem som helst som driver med klasseledelse eller skoleledelse. Masse personlige erfaringer uten å bli selvgod, tankevekkende uten å bli akademisk, lettlest og underholdende på en motiverende måte. At den kommer fra en anglo-amerikansk tradisjon som lett blir store i ord og overfladiske, er dette stoffet likevel kjørbart, skulle ønske meg en norsk versjon av boken.
Av de seks bøkene jeg har lest om rasisme i høst, er dette den mest uinteressante selv om den ser ut til å være den mest uttalte og den store bestselgeren. Det er ikke det at jeg ikke kjøper premissene, jeg innser at selv om jeg egentlig vil nekte for det, så er jeg som del av et rasistisk system medskyldig, så betyr det ikke at jeg liker innpakningen kritikken får. Torkjell Brekke beskylte i Morgenbladet sammenligner CRT-bevegelsen med religiøse bevegelser, noe jeg har vanskelig for å forstå, men når jeg leser DiAngelo får jeg samme følelsen som når jeg leser Ole Hallesbys “Fra Bønnens verden”. Sistnevnte bok tar fra meg all lyst til å be, på grunn av sin stereotypifisering i et unødvendig tungt språk der jeg tvinges inni båser jeg ikke kjenner meg hjemme.
Og da kan man jo si at nettopp dette bekrefter DiAngelos påstand, hvite er for sårbare til å innse at vi er rasister. Men dette premisset kjøper jeg ikke. Kanskje, og sikkert ganske sannsynlig i USA, men ikke for min egen del - og da handler boken likevel ikke om meg, og det skulle jeg ønske at den gjorde i langt større grad.
Det er pussig, av de seks bøkene jeg har lest, er det de personlige historiene som får meg til å åpne øynene, det er Coates, Sibeko, Shanmugaratnam og Joof som får meg til å akseptere min fram til nå snevre måte å se tingene på, ikke pekefingermoralismen hos DiAngelo og Eddo-Lodge som først og fremst snakker til sin egen menighet i forsøket på å overbevise alle andre som virkelig trenger å bli overbevist. Og slik tror jeg som regel det er: Det er de personlige historiene som forandrer lytterne og leserne.
Hva jeg egentlig prøver å si: Rasisme er et alt for alvorlig problem til at man forenkler mennesker og virkeligheter på den måten DiAngel gjør. Jeg tror det virker mot sin hensikt.
Dette kunne vært en meget god bok, men som mange bøker med en agenda blir det for prekete. Forfatteren vil omvende oss, og viser minimal evne til å forstå andre perspektiver enn sitt eget, noe som utfordrer credibiliteten.
Forfatteren prøver ikke å forstå noen av de andre perspektivene, og gir lite grunnlag for dialog. Ta-Nehisi Coates sin personlige bok om samme tema er langt mer overbevisende, nettopp fordi den lar meg trekke konklusjonen, med tilsvarende sterkere effekt.
Reality is Not What it Seems: The Journey to Quantum Gravity
For en strålende enkel og lesbar bok som forklarer det komplisere så jeg nesten forstår det, og det at jeg nesten forstår er poenget: Å forstå helt er umulig, men vi nærmer oss stadig helt til det dukker opp noe nytt som gjør det vi forstår enda litt mindre forståelig. Må leses av alle, og spesielt av folk som tror de vet.
Det er sjelden jeg blir så oppslukt av en bok sånn at jeg legger alt til side som jeg ble av denne boken om hvit oppvekst i Zimbabwe. Alt matcher mine interesser, og forfatteren skriver glimrende enkelt og tankevekkende. Enig med han som sa at dette er en klassiker om en tid søm aldri mer kommer tilbake. Dette blir en tekst på bloggen min og på www.bokmerker.org.
Dette er definitivt ikke et litterært mesterverk, den er ikke lett å lese, heller ikke tung, den gjør deg bare litt klokere og mer forstandig om de tingene som former den verden vi lever i i dag. Boken fikk mye omtale og masse oppmerksomhet for cirka halvannet år siden, og det med god grunn. Identitet er grunnleggende viktig, samtidig er den grunnleggende problematisk når vi ønsker å leve i et liberalt demokrati som har større ting å håndtere enn bare katere for enkeltgruppers identiteter. Vi er mer enn jeg, vi er mer enn oss. Les den fordi den forklarer deg ting du kanskje har tenkt på før, men syns det er vanskelig å forholde deg til.
Ufattelig sterk lesing om konsekvensene av klimaet på Svalbard for en forfatter som har et nært og personlig forhold til arkipelet. Koblet sammen med fakta og fortellinger fra øygruppa og klimakunnskap blir dette en bok det er umulig å ikke bli berørt av.
Lett og godt skrevet, men det er ikke det skrivetekniske som gir en femmer.
Ikke helt der jeg trodde den skulle være, måtte lese den før jeg så serien siden den har stått på leselista mi i et år. Tematikken er interessant nok, gjennomføringen noe uforløst men kanskje akkurat sånn livet er? Tror Conversations with Friends treffer meg bedre? Er på tross av litt mumling her en meget god tekst.
Noen er forfattere, andre skriver, og man skal ikke forvente så veldig mye av sistnevnte annet enn at det de har å komme med skal ha noe å si meg.
Å erklære seg som lesbisk 35 år gammel etter ti år som ledende lovsangsartist i amerikanske og britiske evangelikale forsamlinger og megakirker er ikke det smarteste du kan gjøre hvis du ønsker å ta vare på den flokken du tilhører.
En sterk og personlig bok som lar evangelikale som ikke er i stand til å ta inn over seg at det er flere måter å leve livene sine på med Guds velsignelse, få så ørene flagrer - og det vel fortjent.
Boken bekrefter at enkelte gudfryktige måter å lese Bibelen på er ugudelige.
Dessverre er boken 50 sider for lang. Beeching gjentar seg og gjentar seg, i så stor grad at det tar litt brodden av et ellers tankevekkende innhold. Men så er hun en som skriver og ikke en forfatter.
Til å begynne med tenkte jeg at P.O. Enquist skrev slik jeg ville skrevet en bok, stakkato, fragmentarisk, usammenhengende og kort. Et vakkert språk og godt skrevet, men vanskelig å se hva som var poenget.
Nå er jeg ferdig, og etterhvert som leste begynte fragmentene å henge sammen, og med det ble også språket meningsfullt. Bokens essens er på side 94.
«De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man sto på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskes.»
Ja, hvilken side står du på? Eller tilhører? Svaret er enkelt, men konsekvensene av det kan bli enorme. Boken er fabelaktig, fabelaktig, fabelaktig!
En bok som viser hvordan det å gi karakter blir helt meningsløst. Som prestasjon er dette imponerende, spesielt hvor gjennomført språket er samt drivet i historien. Godt verd 4 stjerner.
Som litteratur, tja. Dette er Wilbur Smith på norsk, intenst og drivende, men med beskrivelser, og et syn på Afrika som nærmest framstår som nykolonialistisk - blant annet med et menneskesyn hvor afrikanerne i beste fall er kulisser, i verste fall grenser til den samme rasismen som Wilbur Smith kritiseres for, er det så vidt jeg klarer å gi det en toer.
Sitter igjen med en trist følelse av at noe som kunne blitt veldig, veldig bra endte opp med å bli en bekreftelse på et verdensbilde jeg på ingen måte klarer stå inne for. Dermed blir boken på tross av sterke sider bare en tragisk oppgulp av fordommer. Veldig synd, siden forfatteren kunne ha skapt stor litteratur av den teksten han brukte 20 år på å skrive.
111 sider uten et overflødig ord, banal naivitet tilsynelatende, men alt henger sammen, hver handling og hvert ord. Side 91:
“I have never truly been able to regret anything. I was always preoccupied by what was about to happen, either today or tomorrow. “
Som om det å ikke ha et forhold til fortiden gjør oss ute av stand til å tenke rettferdighet.
Jeg er alltid av den mening at kontekst avgjør verdien av en bok. Jeg forstår hvorfor folk skryter hemningsløst av boken, og den er utrolig sjarmerende. Men jeg hadde kanskje større forventninger til empire- og old School-biten av boken, og kom ikke helt under huden på Old Filth, han ble ikke helt troverdig for meg, og akkurat den biten henger sammen med egen sinnsstemning mens jeg leser boken. Så sjarmerende, definitivt, men ikke helt topp.