Geir
Svært interessant men litt for pludrete om fremveksten av polariserende politiske bevegelser - berører hele spekteret fra venstrepopulisme til høyrepopulisme, fra Moskva til Washington og hjelper til å forstå det som skjer akkurat nå i Vesten. Svært klokt og velskrevet men hakket for fragmentarisk til å treffe innertier. Om jeg blir optimistisk eller pessimistisk av å lese denne boken? Hvis jeg leser boken riktig, er det opp til meg å vurdere. Anbefales.
En svært, svært, svært god og viktig bok. Gitt ut i 2018 beskriver den en nesten profetisk beskrivelse av alt som nå skjer i Ukraina, og bidrar til en helt annen dybde til forståelsen av den russiske elitens drømmer om et evig Eurosia og om Russland som Guds utvalgte folk. Spesielt skremmende å lese hvordan menneskelig lidelse er en nødvendig pris å betale, og at det er en pris som må betales kontinuerlig i historien. Samtidig forklarer den meget godt hvordan oligarkatet fungerer, ikke bare i Russland, men også vestlige oligarker i blant annet USA, hvor The Donald som den største nikkedukken for det russiske veldet. Les! Jeg er faktisk svært overrasket over at Morgenbladet, Aftenposten eller Klassekampen har trukket frem denne boken, men henter fra liberalisten Applebaum i stedet. The Road.... er helt nødvendig!
Jeg er virkelig usikker. Dette har vært en unormalt krevende konsentrasjonsøvelsue på tross av korte avsnitt og ganske så enkelt, lyrisk og elokvent språk. Jeg vet at det handler om livet i en portal, og om hvordan det er å leve i nærheten av noen som har barn med proteus-syndrom, et syndrom jeg aldri har betegnelsen på før, men som jeg har sett i den strålende filmen “Elefantmannen” med Anthony Hopkins. Det litterære dilemmaet skal være gåten skjerm/virkelig liv og jeg forstår det gjennom konsentrasjon. Samtidig blir det springende, språklige hopp og sprett som jeg ofte liker hos andre forfattere, men som i denne innpakningen gjør at jeg mister nerven, det som skaper det dype engasjementet for hovedpersonene - helt til del to, hvor småbarnet med proteussyndromet tar over plassen som hovedperson - og da forstår jeg hvorfor andre liker dette så godt. For min egen del ble det nok litt for spesielt, og flinkheten i den kreative utfoldelsen blir nettopp det: For flinkt.
Ikke fantastisk, ikke så verst, forstår de som er skuffa, forstår de som liker den. Jeg heller mot de siste, og hovedgrunnen til det er at det er en roman (thriller, krim) fra Afrika, nærmere bestemt Lagos i Nigeria som er en roman uten pretensjoner om å fortelle “den unike afrikanske opplevelsen”. Nei, det er historien i seg selv som fenger, og den lett medrivende og enkle måten å skrive på som uten å male ut noe som helst lett gir en følelse av noe genuint lagosiansk. I tillegg er det ganske morsomt. Men stor verdenslitteratur på Booker-nivå? Hmmm....
Har demonstrasjonene og det folkelige engasjementet i gatene i Barcelona gjennom hele 2010-tallet noe å gjøre med Norge i dag? En skulle ikke tro det, vi har ikke vårt folkeoppgjør, katalansk selvråderett kan vanskelig sammenlignes med norsk EØS- eller EU-skepsis. Men det fins en politisk klasse i Norge, som det gjør det i Spania. Det fins en boligpolitikk som går i alle retninger, og nå har vi en strømkrise som virker svært politikerskapt og som kanskje får det til å begynne å murre nok i befolkningen til at politikerne kanskje bør sove litt mindre godt om natta.
Elida Høeg beskriver i noen korte innledninger hva som skjedde i Barcelona og Catalonia fra 2008 og fram til i dag, og hver innledning følges opp av en serie korte møter med mennesker på ulike sider i konflikten, spesielt de som var ute i gatene - noe som gir en nær og tankevekkende innsikt i noe som kanskje også er på vei til Norge.
Å si at dette, eller de fleste Dan Brown-bøker, er gode bøker er nesten en anakronisme. Skal sies at jeg slukte Da Vinci-koden, og at Engleder og demoner har en del meget gode trekk, men gode bøker? Ikke helt. Og det er heller ikke Origin. Til det er det alt for mange indre motsigelser, tullete handlingstvists og inkomprehensible utsagn og valg som bokens karakterer gjør eller mumler på spanglish underveis.
Origin handler om de virkelig store spørsmålene; Hvor kommer vi fra, hvor skal vi hen, og hva er relasjonen mellom mennesket og teknologien? De to første spørsmålene prøver Dan Brown i tillegg å gi svar på, og (spoilervarsel): Du får faktisk et svar! Men godeste Brown legger opp til at det virkelig store svaret er svaret på det siste spørsmålet, hvor skal vi hen - mens det som faktisk kan være interessant for en reflekterende leser som er opptatt av forholdet mellom religion og vitenskap, er svaret på det første spørsmålet. At svarene som gis utfordrer verdens religiøse institusjoner er opplagt, og det er egentlig dette boken handler om.
Underveis besøker vi spennende lokasjoner som Guggenheim-museet i Bilbao (Verd et besøk i levende live også), Sagrada Familia i Barcelona (verd å stå to timer i kø for å se? Vet ikke, jeg gadd ikke), Madrid og Sevilla - og vi får et ganske så solid innblikk i polemikken mellom nyateister som Harris, Dawkins og Hithcens og kirkelige kirkens tenkere, blant annet Augustin. Så som en slags dannelsesreise er dette ikke så verst.
Men skrivingen da? Og at alle interne refleksjoner og tankespinn hos ALLE ALLTID SKAL SKRIVES I KURSIV kan være grunn til innleggelse på nærmeste psykiatriske institusjon for denne leser. I tillegg til at romansene er like spennende som flatbrød med salami.
Dan Brown er en merkelig forfatter: Det ér bare ikke bra, likevel sluker bøkene hans meg, også Origin. Beats me.
Så var det disse stjernene da. Hvis boken handlet om det den gav seg ut for å være, fortjener den fire stjerner. Slik den faktisk ble, burde den blitt kalt “Trump and Li, a love-hate story”. Jeg plukket ut denne boken fordi jeg ønsket mer kunnskap om Sentral-Asia, men den moderne Silkeveien er tydeligvis grenseløs og har utviklet et geografisk område fra Chile til Arktis, og de fleste kapitlene handler om Kinas forsøk på å bygge seg opp som en supermakt, og USA og vestens smått patetiske forsøk på å kontre dette. Akkurat denne historien er svært interessant, og bidrar til å gi et helt nytt perspektiv på den maktkampen som vi står midt oppi mellom Øst og Vest, og søren meg om jeg er sikker på at Norge har valgt riktig side. Men det er altså ikke dette temaet boken lokker med, og den historisk sentrale delen av Silkeveien blir en parentes i en større fortelling.
Boken er også svært summerisk skrevet (med noen innslag av humor), og f.eks.Erika Fatland gir et mye mer levende bilde av Silkeveien i sine bøker Sovjetistan og Grensen. Men The New Silk Roads gav seg vel aldri ut for å være en reiseskildring heller.
Med den nye definisjonen av Silkeveien er dette altså en firestjerners bok, men det var ikke dette jeg kjøpte billett for.
Denne boken selges som om den var skrevet av Alain de Botton, noe den helt opplagt ikke er - selv om hans måte å betrakte verden på skinner gjennom i boken. En slags lærebok i emosjonell pedagogikk, i Norge publisert av Humanistisk forlag, og fremstår som en Hallesby for humanetikere i 2020, blir dette mange fine tanker, omstendelig skrevet, på noen måter tankevekkende - men som en helhetstenkning håper jeg humanetikerne har bedre ting i ty til. Hallesbys retorikk funka dårlig på 50-tallet, den funker like dårlig i 2021.
Hva er det med disse hvite, middelaldrende svenske forfatterne fra 1990-tallet: Per Wästberg, Henning Mankell, Enquist og her Anders Ehnmark som klarer å få en hvilken som helst tekst; fiksjon, dikt, krim, sakprosa, biografi til å fremstå som lyrisk kunst? Denne gang et gjensyn med frigjøringens Afrika i Tanzania og Guinea Bissau der fortid speiler nåtid (1992-93?) og hvor de samme spørsmålene som vi strever med i dag (postkolonialisme og akolonoalisering) fremstår som duggfriske også i 1993. Mye å lære, lyrisk å lese, tankefullt og tankevekkende.
Nyttig lesning som berører de fleste tema knyttet til ytringsfrihet, hvor det personlige ansvar og min holdning er det bærende fokus. Lettlest og lett å forstå, men blir i perioder for drøftende og for lite anekdotisk, bedre eksempler hadde gitt boken et løft. Tenk Malcolm Gladwell, men uten det fortellende perspektivet.
Lettlest, men samtidig tankevekkende utfordrende, og først og fremst viktig feministisk novellette som først og fremst handler om kvinners vilkår i Sør-Korea på 2000-tallet, men som slår meg likevel hardt fordi den også handler om den systemiske måten vi har bygd skillet mellom menn og kvinner opp gjennom historien. Styrker feministen i meg.
Rent litterært noe oppramsende, men samtidig snurrig opplysende.
Med en litt annen innpakning og med striktere redaktørjobb hadde dette vært en fabelaktig bok. Som folkeopplysning er det innholdsmettet, lett forståelig og klargjørende. Som lesing kunne den vært gjort enda mer spennende hvis den var bygd opp på en mindre opprsende måte, gjerne i større grad med caser og drøftinger. Uansett: En kilde til kunnskap er den.
Dette er nærmest tre bøker i en, hvor ikke alle tre er like interessante:
1. En bok om Kapuściński sine reiser som journalist fra den første turen til India til de sene turene til Afrika.
2. En bok om Kapuścińskis forhold til Herodot, og om forholdet mellom hans egne reiser og leseropplevelsene Herodot gir.
3. Tekster fra “Herodots historier”, direkte sitater
De mange kapitlene veksler mellom de tre ulike typene tekster, og det tar langt tid å venne seg til å lese gjengivelsene av Herodots historier. Først mot slutten merker jeg at jeg blir fenget av de. Kapuścińskis forhold til Herodot er mer interessant, men heller ikke det er veldig interessant før jeg kommer et stykke ut i boken. Det er først og fremst Kapuścińskis egne opplevelser som løfter boken, og det er i de siste kapitlene at de tre bøkene forenes i en hel tekst som til slutt blir til et verk - og når jeg først har havnet der sitter jeg igjen med en storartet opplevelse. Men først da.
Malinowski møter Levinas møter Det 20.århundres kanskje fremste literære reportasjeskribent i Ryszard Kapuscinski hvor temaet er Levinas' «den andre». Den eneste måten å møte hverandre på er gjennom vennlighet.
Tenke seg til at noen av de fremste humanistene sprang ut av livet under kommunismen: Levinas var lithuaner, Malinowski og Kapuscinski polske, og alle tre løftet fram den enkelte i kontrast til massesamfunnet og det totalitære.
Lyrisk og dvelende om de dype spørsmålene fra en mor som opplever at datteren blir drept under et opphold hos faren i Khartoum. Mest i Norge, best i Sudan, handler dette vel så mye om å høre til og å slippe taket som om å tilgi og en drapsmann. På sitt beste formidler boken et innsiden av et personlig drama, samtidig som jeg leter litt etter handlingen. Nesten som en dyp meditasjon over 244 sider.
Jeg vil fortsette å lese Kristin Hauge med glede, og jeg håper hun vender tilbake til Sudan i senere bøker - Sudan er et av mine drømmereisemål.
Dette er noe av det beste jeg har lest om ting jeg virkelig ikke forstår meg på noensinne. En essaysamling som strekker erfaringsrommet og tvinger meg til å tenke nye tanker.
Karin Haugane er poet og oversetter med en livshistorie som er mer krevende å ta inn over seg enn de fleste jeg har lest. Selv forteller hun i et personlig essayom hvordan hun opplever seg som Job etter at en av livets tragedier har inntruffet. Egne mørke livserfaringer speiler livserfaringene til noen av de store europeiske poetene som hun skriver om, poeter som har skrevet med pogromer i Russland, jødeforfølgelser og folkemord under 2. verdenskrig hos jødiske forfattere som Célan og Mandelstam, eller personlige tragedier som hos Sylvia Plath.
Om det er grensesprengende som litteratur har jeg ikke forutsetninger for å si noe om, men at det er en grensesprengende leseerfaring for denne leseren er det ingen tvil om.
En bok om spenninger og motsetninger i kristen-Norge viste seg først og fremst å være en bok om konflikter og tradisjoner i KrF og Vårt Land. Det er interessant nok i seg selv, men får et så sterkt fokus og blir beskrevet i en så upersonlig form at selv om jeg klarer å bli provosert, så taper den eksistensielle dimensjonen denne boken kunne hatt på det. Temaet makt og maktmisbruk i troens navn er så stort at temaet hadde fortjent en litt annen versjon av denne boken. Mot slutten spisser det seg til, og det allmenngyldige i bokens tema blir så tydelig at nevnte provokasjon får mat, men dette er nok en bok for de spesielt interesserte.
Essays av det som mange omtaler som USAs fremste forfatter (Philip Roth bl.a.), og på sitt beste er dette tekster som overgår det aller meste jeg har lest i litterær kvalitet: En miljøseie til Kina, eller til øya Alejandro Selkirk utenfor kysten av Chile, en tekst om forfatteren Alice Munro, eller et forsøk på å få til et personlig intervju med staten New York, språklig avansert og utbroderende i ren og skjør ordgytende eleganse. Men innimellom og i andre essays blir det så elegant og ordgytende at bokstavene står i veien for teksten. Også sammensetningen av essays er ujevn, jeg klarer ikke finne bokens røde tråd annet enn at Franzen har samlet ulike tekster som er samlet fordi det er mulig, ikke fordi de har en sammenheng.
Framzen er ekstremt dyktig, men det er forskjell på dyktig og riktig.
Når det er sagt: Denne boken vil vokse og vokse på meg, og om et år vil det å ha karaktersatt den virke meningsløst.